Tuesday, June 30, 2009

Viktigheten av brød om morgenen...

... og nei, jeg snakker ikke om morgenbrød.

(Selvom det selvklart også er viktig, og viktig å håndtere. Men mitt libido har heldigvis aldri blitt særlig affektert av mine regelmessige depresjoner, og masturbasjon er både et glimrende anti-depressiva og nøkkelen til et langt liv).

(Men det er vel mer enn dere trenger å vite)

Uansett... brød...

Av alle patetiske ting man greier å unngå når man er deprimert, var forrige ukes brødepos det mest patetiske av dem alle.

Det hadde seg slik at da jeg kom tilbake fra Glasgow var huset ikke akkurat fullt av mat. Det var litt spisanes her og der, og jeg greide å lage meg en OK middag på søndag, men så måtte turen gå til Kalives på mandag for å handle inn mat. Budsjettet er mer enn stramt for tiden, så hadde bare råd til det mest basiske. Og siden min foretrukne frokost, muesli med melk eller youghurt, er relativt dyrt her til lands var planen grønnsaker og brød.

Men jeg alltid må glemme i alle fall en ting hver gang jeg handler, så ble det ikke noe brød.

Så hver eneste dag i forrige uke planla jeg å sykle tilbake til Kalives og kjøpe brød, men hver eneste dag ble jeg stoppet av glemsel, søvn, eller panikkangst. Flere ganger gikk jeg ut til sykkelen, vendte om, og krøp inn i skyggene igjen. Frokost var rester, kjeks, agurker fra hagen, eller ingenting.

Til slutt så måtte jeg i går innse nederlaget og sykle til Kalives. Ikke på grunn av brød, men fordi jeg hadde glemt WACOMpennen min Glasgow og fått en stakkar til å sende den med ekspresspost, og det begynte å bli for teit å ikke hente pakken.

Selvsagt greide å glemme pass eller bankkort og postdamen nektet å gi meg pennen min, men jeg fikk kjøpt brød.

Og bare to timer etter jeg våknet spiste jeg en nydelig frokost bestående av brødskiver, tunfisk, majones, og med tomat, agurk, og salat fra hagen på toppen. Plutselig ble dagen bedre. Etter masse luking i hagen, litt tegning, litt blogging, og god vegetarspaghetti, toppet jeg min første OK dag på en uke med å ringe inn til Art&Story Alive! og engasjert diskutere tegneserier.

I dag startet jeg med en ny god frokost rett etter jeg våknet før jeg dro til Kalives og hentet pennen og fikk meg min første svømmetur siden jeg kom tilbake fra Glasgow. Slik begynte en ny OK dag. Så... Det ER viktig med brød om morgenen.

Hodet henger ennå ikke helt med, men formen er stigende og alt er lettere. Så nå skal jeg straks finne ut hva jeg kan lage med denne nydelige overvokste zucchinien jeg fant i hagen. Den kan se for stor ut, men jeg har smakt den og den er nydelig og myk, ikke spor av for mye fiber i den.

(Originalt skulle punchlinen på denne bloggposten være at brødfrukt også er bra, men i min research fant jeg vel ut at zucchini ei er en brødfrukt, så føkk punchlines!)

Saturday, June 27, 2009

Rare depresjoner...

Dagens selvportrett viser omtrent hvordan formen er.

Som noen sikkert vet, og som jeg ikke helt tror på, så har jeg fått diagnosen bipolar(Som jeg velger å tolke som en effekt av at jeg er for føkkings kul til å leve i et så føkket samfunn. Sykdom meg i rævva).

Nå er det en såkalt blandet bipolaritet det er snakk om, for når jeg er høyt oppe og flyr så er hodet mitt ennå fyllt med rare tvangstanker og selvhat, og når jeg kravler i gjørmen har jeg likevel en helt grunnleggende forelskelse i verden og i meg selv.

Jeg har snakket med andre som har fått bipolar diagnose og prøvd å forklare at de lave periodene er ekstremt viktige for mitt kreative arbeid, og som oftest fått "HÆ??" som svar. Og noen ganger hører jeg så mye "HÆ??" at jeg begynner å tvile både på min diagnose og på om det jeg sier om den er sant. Er det virkelig så kreativt der nede i gjørmen?

Vel... Nå er jeg kommet i en lav, lav periode. Laveste på lenge. Sikkert selvpåført, men ytterst ekte. Turen til Skottland var en av de mer fantastiske uker i mitt liv, men med så mye alkohol, festing, og galskap var det klart at det kom til å være konsekvenser når jeg landet alene på Kreta med bare en katt å snakke med.

At det er depresjon er utvilsomt. Hodet mitt er mer fyllt med tvangstanker og selvhat enn vanlig, og det er vanskeligere å være forelsket i verden. Jeg har problemer med å sovne om natten, større problemer med å stå opp om morgenen, og hele dagen går jeg rundt og holder på å sovne. Mat er noe jeg tvinger i meg nå og da. En hvor mye jeg drikker, glemmer jeg ikke. Folk skyr jeg som pesten, og å høre at naboene sitte utenfor på terrassen sin og ta seg en morgenkaffe kan få meg til å gjemme meg inne i mørket i timesvis i påvente på at det er trygt å gå ut(selvom de er hyggelige naboer). Sol og mosjon er mine fiender, og brenner meg dypt i min sjel hver gang jeg prøver å trosse mine instinkter og gjøre lure ting(Som å få seg sol og mosjon). Og flere ganger om dagen blir det hardt å puste og jeg kjenner gråten i halsen, men den kommer aldri til(Only sissies cry, real men stand in the rain and listen to this). Det er ingen spesiell grunn til noe av dette, ingen tanker som plager meg ekstra mye. Bare livet.

Så ja. Definitivt depresjon.

Og arbeid... det er omtrent umulig. Alle de tingene som jeg virkelig trenger å gjøre, gir meg hjerneblokk og panikkangst. Jeg har en artikkel om Judas Priest å skrive og tegne, og selvom jeg setter meg ned igjen og igjen for å jobbe på den går det med museskritt i snegletempo. I hodet mitt hører jeg ikke teksten, og jeg ser ikke bildene. Alt jeg kan gjøre er å småplukke her og der og få bilder og tekstlinjer som jeg allerede har kommet på til å bli marginalt bedre, men uten å faktisk forandre de essensielle tingene jeg trenger for å få artikkelen til å funke.

Og hvorfor? Fordi alt jeg tenker når jeg setter meg ned med arbeidet er "Dette går ikke. Dette blir min siste jobb. Jeg kommer aldri til å bli ferdig. Det kommer til å bli møkk. Jeg er udugelig. Udugelig. Udugelig".

Så alt jeg gjør er å sove, surfe på internett, manisk kvitre på Twitter, sove mer, se TV-serier, sove mer, grue meg til å gå på butikken, sove mer, etc, etc. Men mellom all sovingen og daffingen, kommer det plutselig små glimt av inspirasjon.

Og selvom jeg ikke greier å jobbe på det jeg skal, kan jeg lett skrive om at revolusjon ikke passer til Twitter, skrive og tegne om spillanmeldelser og kunst, tegne portrett av Ayn Rand, anmelde en TV-serie, skrive hele to nye sanger, tegne mange ting som jeg ikke har scannet ennå men som jeg vet blir helt konge, eller som nå tegne selvportrett og skrive om depresjonen min. Det er ikke fordi jeg vil gjøre alle disse tingene, bare fordi jeg ikke greier å stoppe meg selv. Noe av det får meg til å føle meg bedre, siden det vekker min forelskelse i meg selv, mens samtidig får det meg til å føle meg enda verre og mer udugelig, siden jeg burde ha greid å jobbe på de tingene som er viktige(Jeg trenger penger, for fa´an!).

Men jeg vet også at i bunnen, under alle tvangstankene, kverner hodet mitt på de store problemene med de store arbeidene mine, og når jeg kommer meg opp i lyset igjen vil jeg ha funnet ut hvordan jeg skal løse masse av problemene med Priestartikkelen, med Bomtur, med Confusia, etc, etc.

Så... Rare, rare depresjoner. Men jeg kunne ikke levd foruten. Neste gang noen sier "HÆ??" vil jeg kanskje føle meg tryggere på at det faktisk er sant.

Wednesday, June 24, 2009

Onsdagsløgnen: Litt lys...

Yup... Etter over en uke med altfor moro kom den episke hangover... men pytt, pytt.... jeg overlever...

Spill er ikke som annen kunst...

Alt hva man kommer over gjennom Twitter... Denne gang er det #spillanmanm det går i, altså debatt om spillanmeldelser.

@Monografi klagde i Aftenpoften over at ingen behandler Lego Star Wars som kunst, mens @FrodeSin gråt på Spillbloggen over at ingen bryr seg om hans følelser som spillanmelder, og @Katamaren foreslo på Spillpikene at alt blir bedre hvis man bare snakker om det.

(Ja, dette er konkrete og objektive oppsummeringer av deres synspunkter. Jeg driver ei med tull og fant).

Og ja, de har noen gode poenger. Spillanmeldelere burde kanskje tenke mer på de sosiale implikasjonene av spillets kontekst, og mindre på at det er sparker rumpe når blodfontenen står ut av halsstumpen til det dekapiterte romvesenet(Selvom det utvilsomt sparker rumpe). Og spillanmeldere får nok mer dritt enn de fleste anmeldere(Om mest fordi de stiller seg lageligst til for hogg, og dermed fortjener ett kakk eller to). Og ja, alt blir bedre om vi bare snakker om det.

Men å håpe på at spillanmeldelser blir mer som andre "seriøse" anmeldelser, et poeng jeg føler ligger og brumler stille som en undertone i diskusjonen, er likevel for dumt. Spillanmeldelser bør utvikle seg fra hvor de er i dag, men de bør aldri bli som andre anmeldelser fordi spill er rett og slett ikke som annen kunst. Og det er hovedsaklig to grunner til dette:

- Første grunnen er teknisk og mekanisk. Anmeldelser, i motsettning til hva en viss anmelder påstår(kremt, kremt, @frodesin), er ikke bare anmelderens mening som man kan ta som man vil. En anmeldelse er en anbefaling som anmelderen gir til sine lesere, og hvis den er godt skrevet bør leseren få bedre innsikt i om de selv vil like produktet helt uavhengig om anmelderen likte det eller ei. Fordi all kunst er subjektiv.

Og det er her spill skiller seg fra annen kunst, siden spill ikke er like subjektive. Filmer, bøker, tegneserier og musikk er relativt trygge å anmelde, fordi man kan fokusere på sin oppfatning av innholdet. Papirkvalitet eller kompatibilitet med avspillere kommer sjelden inn i bildet. Med spill gjør flere objektive kriterier seg gjeldende. Spill er derimot fulle av problemer med frame-rate, diverse bugs som kræsjer hele spillet, og andre tekniske ufinheter.

Og ikke nok med det, man har også problemet med kontrollmetode. Noen spill har alt for mange taster, noen spill kan man ikke forandre på tastene, noen spill har kontroller som rett og slett ikke fungerer slik de skal. Alt dette er objektive kriterier, som ikke alltid er gjeldende for alle, men som må komme med i en god anbefaling. Så ja, Metroid Prime Hunters er kanskje et godt spill, men for meg spiller det ingen rolle siden jeg får krampe i hånden av å holde DSen min slik.

Og jeg er ikke ferdig med teknikk og mekanikk ennå, fordi i de aller fleste spillsjangere finnes det noe som vipper mellom det subjektive og det objektive: Spillbalanse. Og strengt tatt burde de fleste anmeldere holde kjeft om balanse, fordi de som oftest aldri er store nok fans av sjangeren til å vite om Street Fighter 4 eller Empire: Total War faktisk er balanserte spill. Det tar månedsvis for de virkelig hardcore fansene å finne ut av det selv. Men sjakk er enkelt og greit ikke et like godt spill dersom ene siden har dobbelt så mange brikker. Om spillmekanikken fungerer slik den skal fungere er et mer objektivt kriterie enn man finner i noen annen kunstform, og må inn i anmeldelser.

- Så det andre grunnen. Spill har ikke bare mer objektive kriterier, men de er mer subjektive opplevelser.
Med film, tegneserier, kunst, og bøker kan man snakke om at alles opplevelse av det er unik, men dette er stort sett snakk. Med teater og performancekunst er det forsåvidt unike opplevelser fra forestilling til forestilling, men opplevelsen er likevel delt av de som er der.
Med spill er faktisk opplevelsen potensielt unik. Og det er ikke bare store ord. Det er snakk om forskjellige opplevelser.

Spillenes interaktivitet har blitt sett på som et hinder mot historiefortelling av tullinger som Leonard Maltin som mener at spill aldri kan bli ordentlig kunst fordi det alltid må handle om mestring og å vinne. Men det blir å se helt oppned på problemet. Historiefortellende spill bruker mestring og lysten til å vinne som verktøy for å drive spilleren gjennom historien, fordi det er de enkleste verktøy å bruke i et medie som har så mye mer potensiale enn noen annen kunstform. Og der det er mye potensiale, er det også enda vanskeligere å faktisk bruke det til noe godt.

Når man ser film så ta det mer aktivitet å skru av filmen enn å se den ferdig, enn hva slags følelsesmessige traumer den tvinger deg igjennom. Å få noen til å aktivt spille seg gjennom lignende opplevelser som hva man forventer fra annen kunst, krever umåtelig mye kløkt fra spilldesignerne, og bedre historiefortellingsverktøy enn vi noensinne har hatt.

Så spørsmålet er ikke om spill noensinne kan bli kunst, men når kan kunst en gang bli spill. For det vil skje, enn om det tar lang, lang tid.

Så for å oppsummere... Spill er ikke som andre kunstformer. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.
Og ja, hittil er det greit at litt for mange spillanmeldere har et litt enkelt fokus på grad av rumpesparking per time, fordi det er ennå skuffende få spill som krever veldig mye dypere analyse i en anmeldelse. Og det tar plass å advare folk om at Xbox360versjonen har bedre frame-rate enn Ps3versjonen, så i medier der plass er en mangelvare er det ikke rart at spillanmeldelser kan virke litt enkle.

Men spillanmeldelser må utvikle seg sammen med spillmediet, og finne sin egen vei. For i dag føler kanskje noen at dere ser opp til "ordentlige" anmeldere, men i morgen kommer dere til å se ned på dem alle, og med det følger et ansvar.

Tuesday, June 23, 2009

Mer fra avskjedsfesten: Vintersol...

Hups! En til sang fra avskjedsfesten min har sett dagens lys, med kjekke Simon på gitar og skjønne Gunhill på OOOing:

video
Riktig sangtekst og grep:

Vintersol
Vers 1
Am C
Du kom så uventet på meg
E Am
Mens jeg famlet rundt i vintermørket

Vi har vært venner så lenge
At jeg nesten hadde slutter å ønske

Ref 1

Dm C E
Jeg trengte lite overtalelse
Dm C E
Sukket tungt og vandret av sted
Dm C C/H Am
Og omtrent, så fort det var gjort
G
Så reiser du bort

Vers 2

Du danset tett inntil meg
Og jeg var tapt i dine øyne
Da mine lepper brant mot dine
Begynte jeg så sakte å skjønne

Ref 2
Du kunne ikke love noe
Men i meg våknet troen
Og omtrent så fort det var gjort
Reiser du bort.

Vers 3
Oddsene stod stablet mot oss
Lite plass, mye øl, og noen vansker
Men da min kropp lå mot din
Passet vi som hånd i hanske

Ref 3

Du sa jeg var noe av det beste du har hatt
Jeg sa meg enig neste natt
Og omtrent så fort det var gjort
Så reiser du bort

Vers 4

Nå finnes det bare en gave
Som kan gjøre denne julen bra
Om jeg kunne gå tilbake
Og hindre deg fra å dra

Ref 4

Til Spania for å finne kjærlighet
Og jeg sa aldri det jeg nå vet
Et lite lys, før det ble sort
Og du reiste bort.

Wednesday, June 17, 2009

Onsdagsløgnen: Bagpipes at the Bonnie Banks O' Loch Lomond...


Scotland is this funny place where people play music out by the Lochs to the break of dawn... Jesus fuckin' Christ I could make a lot of comics about this damn'd fantabulous journey... I'm sure the hangover will be EPIC!

Wednesday, June 03, 2009

Onsdagsløgnen: Diskusjonen...

Puttet ved feiltagelse "teksten" til engelen og djevelen i gale snakkebobler.... men ved nærmere ettertanke funker det bedre slik.