Naken...

Så... i går tegnet jeg ferdig første lesbare skisse av min Pickmans Model adapsjon.

De som har fulgt med på prosessen vet at et viktig element i serien er at jeg bruker fotografier av meg selv til å tegne hovedpersonen oppå. Meg selv med bart, vel å merke.

Jeg liker jo helst å gå slik Gud skapte meg, med skjegget langt og ufrisert. Jeg er faktisk både stolt av, og en smule forelsket i, den manken vår skaper har skjenket meg. Jeg takker og priser henne hver dag for det.

Så da jeg for første gang tok skjegget og lot barten stå igjen var det ikke en udelt glede. Langt derifra. I mange dager etterpå kom det forskrekkede hyl av frykt hver gang jeg gikk forbi et speil eller et blankpusset vindu.

Men barten vokste på(og ikke bare bokstavelig talt). Snart begynte den for meg å være litt stimulerende, småfrekk, om ikke sexy.

Og så kom den skjebnesvangre dagen. Nå kommer slike dager med jevne mellomrom, sånn cirka 1 gang i året, så jeg burde vite bedre enn å følge mine uhellige lyster.

Men den gang ei. Jeg hadde tegnet alle bildene som jeg trenger av meg selv til serien, så barten måtte gå. Og jeg... jeg ble stående igjen med ansiktet glatt som en marinert barnerumpe.

Følelsen av å se meg selv uten skjegg er aldri bra. Hvis mitt fullskjegg er den designerdressen Gud har gitt meg, så var barten som en litt for liten speedo: Kanskje ikke helt moteriktig, men jeg kunne likevel være trygg i vitenen om at folk kastet beundrende blikk etter rumpen min når jeg struttet forbi.

Uten noe skjegg er derimot mer som å komme naken opp fra et isbad og inn i en sauna fyllt med bodybuildere som diskuterer sine doktorgradsavhandlinger i kvantemekanikk med hverandre, jodlende i perfekte klare toner, mens de stryker sine massive erigerte peniser.

Total mindreverdighet.

Og av erfaring vet jeg at følelsen ikke går vekk får skjegget er tilbake. Men jeg lurer på hvorfor. Det er ikke at jeg synes jeg er stygg, for jeg har alltid vært litt småforelsket i mitt eget ansikt, til og med gjennom de harde kvisefyllte tenårene.

Kanskje er det at jeg ser meg selv som jeg en gang var. At angsten og tvilen som grep fatt i meg tidlig i ungdomstiden, og som siden har dominert meg, igjen skinner klart som en stjerne for mitt åsyn. Kanskje den skjeggløse meg er det jeg en gang var, mens skjegget er det jeg prøver å bli.

Eller kanskje jeg bare synes jeg har liten hake.

Skjegg kom tilbake!!

Poenget er uansett... Hvis folk har lyst til å lese gjennom skissen av Pickmans Model, send meg din epostadresse.

Pickmans Model side 5...

Her er side 5. Ennå ikke sikker på tegnestilen. Hmmm...

Har ikke så mye å si utenom det. Det er visst 1. påskedag i dag.

På Twitter driver folk og prøver å skrive litteratur på Virrvarrs oppfordring. Moro prosjekt. 140 tegn er nok til å skrive mye piss og litt fint. Har prøvd selv. Taggen er #twl

Nå er det vel snart tid for å gå ut og nyte solen litt. Men ikke så mye som i går, for da blir man bare trøtt i hodet...

Pickmans Model side 4....

Har endelig fått bekreftet model, fått min kjøre snille far til å ta bilder, og tegnet side 4 av min adapsjon av Pickmans Model. Er ikke helt fornøyd med tegnestilen i flashbacket, siden det ser litt for statisk og fotografisk ut. Så det kan hende at jeg enten må tegne det på nytt eller fikse mye på det, men slenger det ut her og ser hva folk sier.

Sa egentlig at jeg ikke skulle poste mer fra Pickmans Model, men tror kanskje jeg poster den etterhvert som jeg lager den, hele veien gjennom. Jeg vet ikke om det er lurt, men jeg synes bloggen min trenger litt mer innhold enn jeg greier å skape for tiden, og denne historien er den eneste jeg tegner på som jeg synes kan vises før om lenge.

Har masse blogposter som virrer rundt i hodet mitt, om alt fra Urospredere til gode grunner til ikke å bo i Norge, til en nesten ferdigskrevet lang blogpost om hva som skjer med Confusia og en annen godt skrevet beskrivelse av det merksnodige livet på Kreta... men.... ikke noe av det er vel like viktig som å ta seg en svømmetur?

Tilslutt, fordi Erna Solberg har lært meg at det er viktig å hilse på slutten av bloggposter:

Hilsen
en snart våt Kim

(Og forresten... bli med i min fleisbokfanside.... Jeg vil ha fler fans enn Kristian!!)

Pickmans Model, side 3...

Endelig ferdig med side 3 av Pickmans Model, noen dager senere enn jeg sa, men pytt, pytt. Det har vært fint vær. 

Jeg kommer nok til å poste halve side 4 også, slik at det blir en liten forsmak på tegne- og storytelling-forandringene som kommer. Det er tross alt litt vel hardcore å starte en serie med 3 sider snakkende hode. 

Men hardcore skal det jo være. Det er Lovecraft. Det skal ikke være innbydende lesning. 

Utenom det... 

... i dag, på vei til havnen for å bade, syklet jeg rolig og ante fred og ingen fare. Plutselig sa noe BANG! Høyt. Litt forvirret syklet jeg videre mens jeg så rundt meg. På en balkong litt foran meg stod en eldre, rimelig rund, gammel herremann, med et ansikt som alle runde eldre greske menn kombinert i én skikkelse. Han var kledd i en rosa morgenkåpe, og i hendene holdt han en diger rifle meg kikkertsikte. Han stirret opp mot himmelen, men jeg kunne ikke se hva han så etter. 

På andre siden av veien, over elven som følger grusveiene store deler av strekningen mot havet, stod en annen litt yngre greker kledd i glinsende treningsklær med digre Adidaslogoer fra topp til tå. Han så ut som han var tatt rett ut fra Sopranos, men han stod bøyd og plukket digre gule liljer. Så ikke ut som om han hadde løftet et øyebryn over skytingen rett bak ham. 

Så... livet er kjekt på Kreta, ja. 

Pickmans Model, side 2...

Etter litt ettertanke har jeg funnet ut at det går greit å publisere de tre første sidene av Pickmans Model mens jeg ennå jobber på serien, som en slags smakebit. Men fra side 4 av begynner jeg å mikse ting litt opp, så da tror jeg at jeg vil holde det meste fra det punktet og utover skjult. 

Morsomt hva man lærer av å tegne tegneserier. På denne siden lærte jeg litt om lighterens historie. Jeg satt nemlig og vurderte hvordan Thurber skulle tenne røyken sin. Fyrstikk virket jo mest naturlig for perioden, men det kunne jo hende at de hadde f.eks Zippolightere. Så jeg slo opp Zippo på Wikipedia og fant ut at de ble stiftet i 1933, litt for sent for serien. Så leste jeg videre om lightere, og fant ut at lightere var vesentlig eldre enn jeg trodde, men hadde først blitt popularisert gjennom  første verdenskrig, da fyrstikker i skyttergravene var upraktisk, og upraktisk kunne være livsfarlig. Thurber nevner i historien at han er krigsveteran fra den store krigen, så.... Hva annet kan han bruke enn lighter?

Så googlet jeg opp lightere fra 1920tallet, og fant en fin en. Jeg har sett slike lightere før, men er ikke helt sikker på hvordan man bruker dem. Men det kunne jeg jo alltids skjule bak hånden til Thurber. Eventuelt må jeg gjøre litt mer research og finne ut hvordan man faktisk bruker de. 

Så.... Mye tekst på denne siden, men ta det rolig. Selv om dette er komprimert historiefortelling kommer jeg ikke til å bruke fullt på mye tekst på hver eneste side. Stille bilder er viktig for rytmen, men her passet det seg bedre å bare kjøre på. 

Neste side kommer nok om noen dager. 

Pickmans model, side 1...

Her er første side av "Pickmans Model", min adapsjon av Lovecrafts novelle.

Jim greide å gjette hva de bildene i de forrige postene var til, så han får tilsendt en fin illustrasjon, av Pickman, Thurber, og en brønn(Må bare tegne den ferdig først).

Uansett... Min innfallvinkel til adapsjonen er å ta det så bokstavelig som mulig. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde meg under 16 sider, både for å lettere komme på trykk i blader, og for å bevare min psykiske helse. Lange historier tar på. Og det fine med digitalt format er at jeg kan alltids omkalfatre serien og legge til de delene som er kutte vekk, uten store problemer.

Men på 16 sider må man dessverre kutte litt tekst. Så jeg har gått gjennom teksten og kuttet ting jeg syntes var overflødige, og noen steder justert om på rekkefølgen for å få bedre rytme i serien, eller bedre dramaturgi. Ellers er det meste av teksten bevart 100% inntakt fra novellen.

De eneste partiene jeg har tatt en annen innfallsvinkel på er selvsagt Pickman og Thurbers tur til studioet i North End, selvsagt... Men det får jeg spare til alt er ferdig.

Er ikke helt sikker på tegnestilen ennå. Vurderer om jeg bør tusje den for hånd med pensel, for å få mer liv. Men det tar tid. Så det blir nok slik som det er. Fargeversjon kommer det definitivt til å komme, men det var mer praktisk å jobbe på sort-hvitt-versjonen først, så kan jeg bruke gråtonene videre i fargelegginen.

Kommer sikkert til å poste noen fler enkeltbilder eller små samlinger gjennom prosessen, men tror ikke det blir flere "ferdige" sider før jeg er ferdig. Ville bare poste denne fordi... ehhm... ja.... tror jeg liker den?

Ja, det var vel det. Utenom det har jeg slitt med virus på maskinen. Var ekstra bekymret en stund for at det skulle være på grunn av alt tullet jeg laster ned, siden jeg har skrevet så høylytt om nedlasting(De har til og med linket fra Rødt sine hjemmesider, heh), men så viste det seg selvsagt at det ikke var nedlastingen som hadde skylden, men heller den andre tingen som man ofte får virus av. Latterlig uforsiktig man blir av å få Mac. *rødme* *rødme*
Tegnetåken er absolutt ikke vekke, og jeg er elendig til å følge min slagplan, men jeg følger noen av punktene hver dag, og det gjør det litt lettere. Holder meg ennå optimistisk.
Effektiviteten på arbeidet har definitivt begynt å minskes, men... jeg produserer ganske så mye like vel.
Og så til slutt er jeg lei av folk som ikke svarer på epost. Har sikkert et dusin som jeg venter på. Men.... det er vel en lekse til meg, siden jeg ofte er legendarisk treig til slikt.

Yup, dett var dett. Lang post... igjen.