Ja, så ble det ikke noe onsdagsløgn forrige uke. Ikke noe oppdatert i helgen heller. Men pytt, pytt... Starter på nytt denne uken.
Spilte konsert i går, og... det gikk fantastisk bra. Hadde kuttet settet ned til tre låter, og godt var det. Fikk laget noen mellomsekvenser og pratet litt tullprat for å binde sammen låtene, og trykket opp sanghefte med tegneserieversjonene. Skal få lastet opp sangheftet så snart som mulig. Håper å kunne legge ut en kombiversjon med både heftet og sangene spillt inn i studio før nyttår. Krysse fingrene. Ville ikke satset på det. Men kanskje... Og.... krysse fingrene igjen... Forhåpentligvis ble det gjort et opptak av konserten i går, og hvis opptaket eksisterer og høres bra ut så kan jeg jo få klippet det sammen med bildene fra konserten og lagt det ut på nett ett sted.
Men... uansett... Poenget er... Hver eneste jævla gang jeg skal gjøre noe slikt som dette så utsetter jeg alt for mye til siste stund. Og så begynner selvsagt andre ting å feile, personer melder avbud, planer går i vasken. Hver eneste jævla gang. Og det er ikke nok med det... I tillegg har jeg intense nerver for å synge foran folk.
Å drite meg ut foran folk er ikke noe problem. Å snakke, pissprat eller alvor, er bare more. Om folk ler med eller av meg spiller liten rolle. Jeg elsker oppmerksomhet. Men... Sang er noe helt annet. Nerver klumper til over alt, jeg skjelver og svetter, aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Natten før konserten våknet jeg midt på natten og fikk ikke sove igjen før ut på morgenen. Da jeg endelig fikk sove noen korte timer ut på morgenkvisten så plagdes jeg av de verste drømmene jeg har hatt på lenge, og våknet med gråten i halsen.
Utover dagen, da jeg begynte å se at konserten kunne bli bra, hoppet hodet fra eufori til panikk til raseri. Jeg brølte og fniste om hverandre.
Før selve konserten måtte jeg sittet ute i den friske luften og puste dypt ut og inn 10 ganger før jeg greide å få noenlunde ro.
Heldigvis kom roen relativt fort i konserten, og etter litt rot til å begynne med var jeg og fantastiske Frøy, min kordame for anledningen, helt i gli fra andre sang av. Og vi fikk til og med litt allsang fra publikum, på låter de aldri hadde hørt før. Alt i alt ble det en sinnsvakt fet opplevelse for meg. Aldri har jeg spillt bedre for folk.
Uansett... Poenget er... Jeg burde føle meg euforisk glad. Eller utrolig sliten. Men alt jeg føler er et... vakum. Tomrom. Et ubehagelig sug. Nesten glad, nesten på gråten. Men helt, og fullstendig... tom.
Noe som er bra for ellers hadde Onsdagsløgnen tatt langt lenger tid å tegne...
Posts
