Så... i går tegnet jeg ferdig første lesbare skisse av min
Pickmans Model adapsjon.
De som har fulgt med på prosessen vet at et viktig element i serien er at jeg bruker
fotografier av meg selv til å tegne hovedpersonen oppå. Meg selv med bart, vel å merke.
Jeg liker jo helst å gå slik Gud skapte meg, med skjegget langt og ufrisert. Jeg er faktisk både stolt av, og en smule forelsket i, den manken vår skaper har skjenket meg. Jeg takker og priser henne hver dag for det.
Så da jeg for første gang tok skjegget og lot barten stå igjen var det ikke en udelt glede. Langt derifra. I mange dager etterpå kom det forskrekkede hyl av frykt hver gang jeg gikk forbi et speil eller et blankpusset vindu.
Men barten vokste på(og ikke bare bokstavelig talt). Snart begynte den for meg å være litt stimulerende, småfrekk, om ikke sexy.
Og så kom den skjebnesvangre dagen. Nå kommer slike dager med jevne mellomrom, sånn cirka 1 gang i året, så jeg burde vite bedre enn å følge mine uhellige lyster.
Men den gang ei. Jeg hadde tegnet alle bildene som jeg trenger av meg selv til serien, så barten måtte gå. Og jeg... jeg ble stående igjen med ansiktet glatt som en marinert barnerumpe.
Følelsen av å se meg selv uten skjegg er aldri bra. Hvis mitt fullskjegg er den designerdressen Gud har gitt meg, så var barten som en litt for liten speedo: Kanskje ikke helt moteriktig, men jeg kunne likevel være trygg i vitenen om at folk kastet beundrende blikk etter rumpen min når jeg struttet forbi.
Uten noe skjegg er derimot mer som å komme naken opp fra et isbad og inn i en sauna fyllt med bodybuildere som diskuterer sine doktorgradsavhandlinger i kvantemekanikk med hverandre, jodlende i perfekte klare toner, mens de stryker sine massive erigerte peniser.
Total mindreverdighet.
Og av erfaring vet jeg at følelsen ikke går vekk får skjegget er tilbake. Men jeg lurer på hvorfor. Det er ikke at jeg synes jeg er stygg, for jeg har alltid vært litt småforelsket i mitt eget ansikt, til og med gjennom de harde kvisefyllte tenårene.
Kanskje er det at jeg ser meg selv som jeg en gang var. At angsten og tvilen som grep fatt i meg tidlig i ungdomstiden, og som siden har dominert meg, igjen skinner klart som en stjerne for mitt åsyn. Kanskje den skjeggløse meg er det jeg en gang var, mens skjegget er det jeg prøver å bli.
Eller kanskje jeg bare synes jeg har liten hake.
Skjegg kom tilbake!!
Poenget er uansett... Hvis folk har lyst til å lese gjennom skissen av Pickmans Model, send meg din epostadresse.
3 comments:
Rawr!
Vi er vel beggje einige i at skjegg er ein viktig del av vår identitet.
Og eg vil gjerne lese veit du.
Jeg gjør aldri dette. Jeg leter og leter etter noe å si, noe som gir litt mening og som får det til å virke som om jeg har mer enn fluer i hodet, for å få frem meningen subtilt. Problemet er at jeg nå har vandret rundt på bloggen din, og det finnes for mye jeg kunne ha kommentert på, for mange ting som er for tøffe. Så jeg gir opp, og gjør noe jeg ellers aldri gjør; jeg forkaster alt subtilt og erklærer at
DU ER SÅ KUL.
Denne bloggen - det være seg på norsk eller engelsk - er rett og slett megamegatøff. Med eller uten skjegg.
Da jeg leste dette svaret var min naturlige reaksjon å løfte hendene i været, gjøre djeveltegnet med begge, og erklære:
Ja, jeg ER så kul!
Så ble jeg litt flau og kikket rundt meg for å bekrefte at ingen tilfeldigvis stod og spionerte inn vinduene.
Men uansett... Tusen takk!
Post a Comment