iFønitiske serietanker...

Fikk iPhone til min 30 års gebursdag. Alltid fint med leketøy.

Og jeg har fått Dette Er Et Ran lagt ut på Appstore gjennom Oxicomics. Så jeg har noe å leke med.

(Hvis du vil støtte min serie, gi meg stjerner på Oxicomics eller iTunes, takk!)

Har også puslet litt med de store tegneserieavlesningsapplikasjonene.

Mange minutter med erfaring til sammen!

Har noen tanker.

Tegneserier passer ikke på en iPhone. Med mindre de er laget for det. Dette Er Et Ran er en serie med mange layouts som er så godt som umulige å oversette til en liten skjerm med enkeltbildevisning. Man må helst jobbe i ganske stramme formater, basert rundt å holde iPhonen hovedsaklig horisontalt. Ved å basere seg ut i fra en layout for ca. A4 format med 3 faste rader(Ala Bone) eller 4 faste rader(Ala Tintin), vil man kunne lage noe som er lett overførbart til iPhone. Deler av serien der man holder iPhonen vertikalt bør være adskilt fra de deler man holder den horisontalt. Man kan f.eks gjøre slik at en løpescene tegnes for det horisontale formatet, men fallescenen etterpå tegnes vertikalt. Eller at tenkesekvensen med de drømmende bildene er horisontal, mens dialogscenen er vertikal. Å skifte hvordan man holder iPhonen for å lese er en naturlig del av å lese i det formatet, men forandringer må skje intensjonelt og i en rytme, ikke tilfeldig.

Hvis iPhonen skal være profitabel for uavhengige serieskapere må serieavleserne ha godt utviklede funksjoner for sosiale medier. Publikum må selv kunne ReTweete, Fleisboklike, og Digg'e alt, helst rett fra hver enkelt side. Burde til og med kunne linke direkte til sider som de liker, slik at promoteringen blir mest mulig personlig og variert. Uten publikum som seriens reklamebyrå vil uavhengige serier vil de være dømt til å drukne mellom de store seriene fra de store seriehusene.

Kontakt mellom serieskaper og leser bør oppfordres til. Man bør som leser kunne kommentere sider, akkurat slik man ville gjort med en webserie. Og som forfatter bør man kunne svare på kommentarer.

Så... Mer, mer, mer, det er mer jeg vil ha.

Jeg? Blogger? Del 2?

For et og et halvt år siden begynte jeg å blogge på denne, min blogg. Bloggoggogoogg. Den første tiden flommet det over av både tegninger og tegneserier og bloggposter. Så etterhvert døde det meste ut og jeg begynte å bruke bloggen omtrent eksklusivt til mine Onsdagsløgntegneserier.

I nærmeste framtid håper jeg å få restrukturert min tilstedeværelse på nett, med nye samlesider, og nye domener. Bloggen skal separeres fra tegneseriene, og tegneseriene skal få et ordentlig arkiv.

Men i så fall må jeg jo starte å blogge igjen. Og i det siste er det spesielt 1 ting som har opptatt meg:Mat! Vel, nei, for mat er jeg alltid opptatt av. Nå skal det nevnes at denne ost, sopp, og fløtesausen var spesielt god, full av eksotiske oster fra det store utland. Vel, full av helt vanlig pulverisert parmesan fra Rema 1000, og en rar ost fra Spania som min kjæreste spiser som om den var snop selvom den strengt tatt ikke smaker noe. Så, jo... ja... mat! Men nei, det er vel ikke det jeg skrive om nå.

Så kan det være...?
Erik Mykland? Ja, jeg har jo lenge hatt en slående likhet til en slags forvokst mutantmygg. Mang en sen og fuktig aften et utall av det ganske lands drikkestuer har jeg hørt ordene "Hei Myggen", men som oftest har det vært nok å gestikulere med lav hånd for å vise høydeforskjellen og folk har forstått sin flaue, om forståelige, misforståelse. Det hadde ikke vært så ille å bli tatt for å være en fotballstjerne hadde det ikke vært for Myggen sitt rykte for sadoseksuelle perversjoner(Som vist i min billedserie over), så etter år på år av samme gamle "Hei Myggen" rømte jeg til Kreta for å komme meg vekk fra Myggen. Men hva tror du jeg hørte en fuktig aften på et av den ganske øy sine betraktelig biligere drikkestuer? Jo, en umiskjennelig gresk røst som sa på sin verste engelsk "Hhhhhelo Mychland!". Så jeg dro hjem til Bergen igjen.

Men dette er jo lenge siden. Det kan jo ikke være dette som opptar meg nå? Så hva...
OMELETT! OMELETTLETTLETT med mye FETTFETTFETT!
Hey, vent litt... Hadde vi ikke utelukket mat? Visst er omelett noe jeg først har begynt å lage det siste halvåret, men ´lell. Det må da være noe annet...

AU! Det der ser vondt ut. Jeg lærte på den vonde måten at man ikke bør bruke sin skarpeste kniv til å presse ut saften av en lime. Men så har da ingen noensinne anklaget meg for å være den skarpeste kniver i skuffen. Det viktigste er at nuddlene i peanøttkarrisaus ble herlige. Og jeg fikk fyr i flammen for en gammel interesse, sår som gror, og et lite hobbyprosjekt med på kjøpet. Tenk, hvis jeg tar 1 bilde hver dag av såret som gror, vil jeg etter bare et år ha 15 sekunder med animasjon! 15 sekunder! 15 sekunder!

Hmm... Nei, jeg tror ikke det var det jeg ville blogge om.

En fellesnevner for alt dette er vel at bildene er alle tatt med min nye, brukte, iPhone. Jeg er glad i min iPhone. Ikke at jeg egentlig har noen formening om iPhone mot Android eller andre slike saker. Men iPhonen er sannelig en av de utallige av kapitalismens farlige fristelser som POP'er min lollipop. Men vil jeg blogge om det da??? Gakk!

Uansett... Når alt kommer til alt ville jeg sikkert bare blogge om at jeg vil blogge igjen.

Ferie fra løgnene...

Tar meg en liten ferie fra Onsdagsløgnene, og lover å komme tilbake gjenfødt i høstens mørke!