Spill er ikke som annen kunst...

Alt hva man kommer over gjennom Twitter... Denne gang er det #spillanmanm det går i, altså debatt om spillanmeldelser.

@Monografi klagde i Aftenpoften over at ingen behandler Lego Star Wars som kunst, mens @FrodeSin gråt på Spillbloggen over at ingen bryr seg om hans følelser som spillanmelder, og @Katamaren foreslo på Spillpikene at alt blir bedre hvis man bare snakker om det.

(Ja, dette er konkrete og objektive oppsummeringer av deres synspunkter. Jeg driver ei med tull og fant).

Og ja, de har noen gode poenger. Spillanmeldelere burde kanskje tenke mer på de sosiale implikasjonene av spillets kontekst, og mindre på at det er sparker rumpe når blodfontenen står ut av halsstumpen til det dekapiterte romvesenet(Selvom det utvilsomt sparker rumpe). Og spillanmeldere får nok mer dritt enn de fleste anmeldere(Om mest fordi de stiller seg lageligst til for hogg, og dermed fortjener ett kakk eller to). Og ja, alt blir bedre om vi bare snakker om det.

Men å håpe på at spillanmeldelser blir mer som andre "seriøse" anmeldelser, et poeng jeg føler ligger og brumler stille som en undertone i diskusjonen, er likevel for dumt. Spillanmeldelser bør utvikle seg fra hvor de er i dag, men de bør aldri bli som andre anmeldelser fordi spill er rett og slett ikke som annen kunst. Og det er hovedsaklig to grunner til dette:

- Første grunnen er teknisk og mekanisk. Anmeldelser, i motsettning til hva en viss anmelder påstår(kremt, kremt, @frodesin), er ikke bare anmelderens mening som man kan ta som man vil. En anmeldelse er en anbefaling som anmelderen gir til sine lesere, og hvis den er godt skrevet bør leseren få bedre innsikt i om de selv vil like produktet helt uavhengig om anmelderen likte det eller ei. Fordi all kunst er subjektiv.

Og det er her spill skiller seg fra annen kunst, siden spill ikke er like subjektive. Filmer, bøker, tegneserier og musikk er relativt trygge å anmelde, fordi man kan fokusere på sin oppfatning av innholdet. Papirkvalitet eller kompatibilitet med avspillere kommer sjelden inn i bildet. Med spill gjør flere objektive kriterier seg gjeldende. Spill er derimot fulle av problemer med frame-rate, diverse bugs som kræsjer hele spillet, og andre tekniske ufinheter.

Og ikke nok med det, man har også problemet med kontrollmetode. Noen spill har alt for mange taster, noen spill kan man ikke forandre på tastene, noen spill har kontroller som rett og slett ikke fungerer slik de skal. Alt dette er objektive kriterier, som ikke alltid er gjeldende for alle, men som må komme med i en god anbefaling. Så ja, Metroid Prime Hunters er kanskje et godt spill, men for meg spiller det ingen rolle siden jeg får krampe i hånden av å holde DSen min slik.

Og jeg er ikke ferdig med teknikk og mekanikk ennå, fordi i de aller fleste spillsjangere finnes det noe som vipper mellom det subjektive og det objektive: Spillbalanse. Og strengt tatt burde de fleste anmeldere holde kjeft om balanse, fordi de som oftest aldri er store nok fans av sjangeren til å vite om Street Fighter 4 eller Empire: Total War faktisk er balanserte spill. Det tar månedsvis for de virkelig hardcore fansene å finne ut av det selv. Men sjakk er enkelt og greit ikke et like godt spill dersom ene siden har dobbelt så mange brikker. Om spillmekanikken fungerer slik den skal fungere er et mer objektivt kriterie enn man finner i noen annen kunstform, og må inn i anmeldelser.

- Så det andre grunnen. Spill har ikke bare mer objektive kriterier, men de er mer subjektive opplevelser.
Med film, tegneserier, kunst, og bøker kan man snakke om at alles opplevelse av det er unik, men dette er stort sett snakk. Med teater og performancekunst er det forsåvidt unike opplevelser fra forestilling til forestilling, men opplevelsen er likevel delt av de som er der.
Med spill er faktisk opplevelsen potensielt unik. Og det er ikke bare store ord. Det er snakk om forskjellige opplevelser.

Spillenes interaktivitet har blitt sett på som et hinder mot historiefortelling av tullinger som Leonard Maltin som mener at spill aldri kan bli ordentlig kunst fordi det alltid må handle om mestring og å vinne. Men det blir å se helt oppned på problemet. Historiefortellende spill bruker mestring og lysten til å vinne som verktøy for å drive spilleren gjennom historien, fordi det er de enkleste verktøy å bruke i et medie som har så mye mer potensiale enn noen annen kunstform. Og der det er mye potensiale, er det også enda vanskeligere å faktisk bruke det til noe godt.

Når man ser film så ta det mer aktivitet å skru av filmen enn å se den ferdig, enn hva slags følelsesmessige traumer den tvinger deg igjennom. Å få noen til å aktivt spille seg gjennom lignende opplevelser som hva man forventer fra annen kunst, krever umåtelig mye kløkt fra spilldesignerne, og bedre historiefortellingsverktøy enn vi noensinne har hatt.

Så spørsmålet er ikke om spill noensinne kan bli kunst, men når kan kunst en gang bli spill. For det vil skje, enn om det tar lang, lang tid.

Så for å oppsummere... Spill er ikke som andre kunstformer. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.
Og ja, hittil er det greit at litt for mange spillanmeldere har et litt enkelt fokus på grad av rumpesparking per time, fordi det er ennå skuffende få spill som krever veldig mye dypere analyse i en anmeldelse. Og det tar plass å advare folk om at Xbox360versjonen har bedre frame-rate enn Ps3versjonen, så i medier der plass er en mangelvare er det ikke rart at spillanmeldelser kan virke litt enkle.

Men spillanmeldelser må utvikle seg sammen med spillmediet, og finne sin egen vei. For i dag føler kanskje noen at dere ser opp til "ordentlige" anmeldere, men i morgen kommer dere til å se ned på dem alle, og med det følger et ansvar.

GTA for fa´an! .... og bloggeting....

Så nettopp den første Amerikanske reklamen for GTA: Chinatown Wars på DS´en. Utenom de siste sekundene med Gamestopreklame, så er dette hysterisk bra laget. Kan ikke tenke på noe annet spillselskap enn Rockstar som greier å være så tidsriktige: 

Tegnestilen funker bedre med litt bevegelse enn den gjør på stillbilder også. Har ikke DS´en min her på Kreta, men Chinatown Wars skal nok bli det første GTAspill jeg faktisk runder. 

Uansett...

... Tenker litt på framtiden til min blogg.... 

I løpet av de neste dagene kommer jeg til å starte en til blog, på engelsk. Dette er fordi jeg enkelt og greit trenger et internasjonalt talerør også(Pompøsitet kan ikke stoppes av landegrenser!). Den kommer til å være litt mer fokusert, og ikke oppdateres like ofte. Fokuset vil være tegneserier, selvsagt, samt anarki og mer spesifikt anti-copyright arbeid. 

Det kommer ikke til å være en politisk blog i den forstand at jeg kommer til å skrive om og linke til hver bidige lille ting som skjer rundt i verden som får folk til å skrike "ÅH GID!", men heller prøve å ta for seg ting som man kan tygge litt mer på. Så jeg kommer sikkert til å linke til dokumentarer, lenger artikkeler, intervjuer, etc, etc.

I tillegg vil jeg gjerne gjøre noen anmeldelser av den popkultur jeg stadig gnafser meg igjennom. Dette kommer til å deles inn i to deler: Ulovlig nedlastede ting, og gratis ting. Ting som man bare kan kjøpe i butikken... ikke interessant. 

Målet er 2 oppdateringer i uken, eller noe lignende.

Og selvom det ikke er mye, så kan det hende jeg oppdaterer min norske blogg bittelitt mindre ofte. Hittil har det vært så godt som hver dag, og det kommer ikke til å gå i lengden.

Men denne bloggen kommer ennå til å være hovedfokuset mitt, min personlige blogg, som kan oppdateres med alt jeg vil, mens min engelske blogg vil være mye strammere og mindre regelmessig. Så hvis du vil høre hvordan jeg har det, og se de nyeste skisser minutter etter de er tegnet... Fortsett å lese denne bloggen.

Ummmh.... Ja.... Det var vel det jeg har å si nå.

Mere Fallout....

Advarsel... Denne posten kan ha noen spoilere for folk som ikke har spillt Fallout....

De siste dagene har jeg fått tilbrakt noen fler timer i Fallouts dystopiske post-apokalyptiske verden, og den har sjarmert meg til å tro California etter tredje verdenskrig er som en liten bit av himmel på jorden.

Skepsisen min til spillet varte utover i andre spillesession, men etter å ha lest hints på den originale Falloutsiden fant jeg ut at livet ble lettere hvis jeg holdt meg rundt Shady Sands, leide inn Ian til å hjelpe meg, og tømte Skorpionhulen og Vault 15.

Etter det gikk turen rett ned til Junktown igjen, hvor jeg tidligere hadde prøvd å drepe en hund for å hjelpe en stakkars bonde som ikke kom inn i hjemmet sitt. Trygg på at jeg med nye våpen, ny rustning, og en hjelper skulle greie å drepe den ensomme hunden, vandret jeg mot mitt offer. Til min forbauselse spratt hunden opp og begynte å løpe mot Ian, mens bonden begynte å gå mot døren sin. Så fort jeg kunne trykket jeg på våpenet mitt og pauset spillet i kampmodus. I det jeg siktet inn på hunden la jeg merke til at det var kommet en ny beskjed i meldingsvinduet.... Jeg hadde fått XP for å greie å få hunden vekk døren.

Forvirret la jeg våpenet i hylsteret igjen og mens det sakte gikk opp for meg at dette tydeligvis var Ian sin hund, og at jeg hadde fått en til hjelper. Herlige saker.

Jeg er nå level 5 og med stakkars Ian og hans hund Dogmeat på slep trenger jeg ikke lenger å være pissredd for å bevege meg i ødemarken. Dermed har spillet begynte å åpne seg opp og vise meg sin herlige humor og kullsvarte stemning.

Som vanlig har jeg store problemer med å spille en altfor slem karakter, så jeg prøver som oftest å ta de snille valgene. Men jeg har også funnet ut at alle sheriffene, Regulatorene, og borgermesterne er noen plagsomme jævler. Så da må det nok bli noen oppdrag for de lokale gangsterne.
Dessverre fant jeg ikke ut av dette før jeg hadde snakket med den godeste Herr Gizmo i Junktown, og kommet på hans dårlige side. Dermed så blir det nok ikke noe snikmyrding av Killian for meg. Med mindre jeg gjør det på eget inititiativ da...
Decker har jeg derimot fått gjort et oppdrag for. Når sant skal være sagt så var jeg ikke helt sikker på om jeg faktisk ville gjøre oppdraget, men etter dårlig erfaring fra Gizmo kunne jeg ikke akkurat si nei. Jeg testet raskt ut hvordan det gikk å gå til politiet med det, men fant fort ut at jeg har bedre ting å gjøre enn å bli drept i en shoot-out med mafiaen.
Så da var det intet annet å gjøre enn å spore opp kjøpmannen. De utallige vaktene gjorde meg en smule nervøs, men heldigvis var de alle stokk dumme og lot meg passere fordi så lenge jeg sa at jeg MÅTTE snakke med sjefen deres.
Da jeg kom meg til kjøpmannen øynet jeg et lite lys i enden av tunnelen.... Kanskje jeg kan presse han for penger istedet? Men spillet ville ikke ha det slik, kjøpmannen ropte på hjelp, og jeg var i min første ordentlig store kamp i spillet.
Til min store forbauselse vant vi kampen, uten store problemer, og jeg vandret stolt som en hane inn i min karriere som kriminell!Harold er min definitive yndlingskarakter så langt. Alltid herlig med mutanter som snakker alt for mye, og har ekstremt dårlig humor. Dessuten ligner han mistenkelig mye på en tynn versjon av Swamp-Thing etter at noen har luket vekk alt ugresset fra ham.

Nå driver jeg og slåss min vei gjennom Necropolis, og har bestemt meg for å hjelpe rebell-ghouls´ene å fixe pumpen sin. Ja, karakteren min er ikke akkurat god, men hvordan kan man ikke gi en hjelpende hånd til noen stakkars søte menneskeetende ghouls?
Og så har jeg akkurat blitt introdusert til super(?)mutantene. For en fortreffelig gjeng! Så lenge du har savet anbefaler jeg på det sterkeste å få de til å lede deg til denne mannen:
Og husk... Det er ingen skam i å avsløre hemmeligheter under tortur.... Absolutt ingen skam.... ;)

Fallout, et ikke første førsteinntrykk...

Jeg har hatt lyst til å spille Fallout siden jeg først så coveret i spillhyllene en eller annen gang på slutten av 90tallet.
Problemet mitt har bare vært at...

1: Jeg er en 3D hore.

2: Turn-based spill får hodet mitt til å verke.

3: Falloutserien er ikke kjent for å være enkel.

Men etter å ha begynt på spillet mange ganger gjennom årene og gitt opp etter en halv time(Etter å ha blitt spist at Radskorpioner), så har jeg endelig fått satt meg ned med det i et par timer og utforsket verden litt.

Førsteinntrykket er at gammel grafikk, animasjon, og kontroll er frustrerende til tider, men det er likevel noe veldig appelerende med designet. Jeg har hørt mye om humoren i spillet, men må ærlig innrømme å ha sett skuffende lite av det hittil. Men det kommer nok når jeg begynner å gjøre oppdrag og ser litt mer av konteksten i verden.
I forhold til f.eks Planescape: Torment(Et annet Black Isle spill som jeg har begynt på mange ganger, men ikke kommet noe langt i) så er det også skuffende få dialogmuligheter, men pytt, pytt... Den dialogen som er der virker i alle fall velskrevet nok.
Jeg valgte som vanlig en tyvaktig karakter, så slossesystemet har hittil bare gått ut på at jeg kan drepe små rotter for fote, store rotter med problemer, og alt annet dreper meg. Men det kommer nok til å bedre seg det også.

Jeg har bare spillt et par timer, men funnet Necropolis, Shady Sands, Junktown, Vault 15, og akkurat nå The Hub. Men enn hvor jeg går er jeg ennå for pinglete til å ta på meg noen oppdrag.

Alt i alt er jeg ennå ikke overbevist om spillet fortjener sin kultstatus, men de første timene har vært lovende nok til at jeg gjerne vier noen fler timer til å finne ut av det. Dessuten har jeg hørt at Fallout 2 skal være enda bedre, og morsommere, så det er jo et godt insentiv til å spille ferdig det først.

Fallout 3 frister derimot lite. Som stor fan av Elder Scrolls serien fra Arena og Daggerfall av, så må jeg si at rettningen Bethesda har tatt sin egen serie i er skummelt dårlig. Ja, de lager penere og penere verdener, men på bekostning av at det ikke er noe spillbarhet lenger. De gamle spillene var kanskje ødelagte på utallige måter, men de var spennende og uforutsigbare. Hittil har Fallout 1 vært spennende og uforutsigbart. Jeg har lite lyst til å se Bethesda drepe spillbarheten i den serien også.

(Selvsagt, MODs greide å redde Oblivion, så jeg har ingen tvil om at de kommer til å redde Fallout 3 også etterhvert. Men det gir meg god nok tid til å spille ferdig nummer 1 og 2 først).
Utenom det fortsetter tegnekicket. Jeg gjør stort sett ikke annet enn å tegne(Spillingen har jeg nesten måttet tvinge meg selv til, bare for å få noen pauser). Men det blir mye gode ting, og i dag greide også å rive meg fra skjermen lenge nok til å lage en god bolognese.