Spill er ikke som annen kunst...

Alt hva man kommer over gjennom Twitter... Denne gang er det #spillanmanm det går i, altså debatt om spillanmeldelser.

@Monografi klagde i Aftenpoften over at ingen behandler Lego Star Wars som kunst, mens @FrodeSin gråt på Spillbloggen over at ingen bryr seg om hans følelser som spillanmelder, og @Katamaren foreslo på Spillpikene at alt blir bedre hvis man bare snakker om det.

(Ja, dette er konkrete og objektive oppsummeringer av deres synspunkter. Jeg driver ei med tull og fant).

Og ja, de har noen gode poenger. Spillanmeldelere burde kanskje tenke mer på de sosiale implikasjonene av spillets kontekst, og mindre på at det er sparker rumpe når blodfontenen står ut av halsstumpen til det dekapiterte romvesenet(Selvom det utvilsomt sparker rumpe). Og spillanmeldere får nok mer dritt enn de fleste anmeldere(Om mest fordi de stiller seg lageligst til for hogg, og dermed fortjener ett kakk eller to). Og ja, alt blir bedre om vi bare snakker om det.

Men å håpe på at spillanmeldelser blir mer som andre "seriøse" anmeldelser, et poeng jeg føler ligger og brumler stille som en undertone i diskusjonen, er likevel for dumt. Spillanmeldelser bør utvikle seg fra hvor de er i dag, men de bør aldri bli som andre anmeldelser fordi spill er rett og slett ikke som annen kunst. Og det er hovedsaklig to grunner til dette:

- Første grunnen er teknisk og mekanisk. Anmeldelser, i motsettning til hva en viss anmelder påstår(kremt, kremt, @frodesin), er ikke bare anmelderens mening som man kan ta som man vil. En anmeldelse er en anbefaling som anmelderen gir til sine lesere, og hvis den er godt skrevet bør leseren få bedre innsikt i om de selv vil like produktet helt uavhengig om anmelderen likte det eller ei. Fordi all kunst er subjektiv.

Og det er her spill skiller seg fra annen kunst, siden spill ikke er like subjektive. Filmer, bøker, tegneserier og musikk er relativt trygge å anmelde, fordi man kan fokusere på sin oppfatning av innholdet. Papirkvalitet eller kompatibilitet med avspillere kommer sjelden inn i bildet. Med spill gjør flere objektive kriterier seg gjeldende. Spill er derimot fulle av problemer med frame-rate, diverse bugs som kræsjer hele spillet, og andre tekniske ufinheter.

Og ikke nok med det, man har også problemet med kontrollmetode. Noen spill har alt for mange taster, noen spill kan man ikke forandre på tastene, noen spill har kontroller som rett og slett ikke fungerer slik de skal. Alt dette er objektive kriterier, som ikke alltid er gjeldende for alle, men som må komme med i en god anbefaling. Så ja, Metroid Prime Hunters er kanskje et godt spill, men for meg spiller det ingen rolle siden jeg får krampe i hånden av å holde DSen min slik.

Og jeg er ikke ferdig med teknikk og mekanikk ennå, fordi i de aller fleste spillsjangere finnes det noe som vipper mellom det subjektive og det objektive: Spillbalanse. Og strengt tatt burde de fleste anmeldere holde kjeft om balanse, fordi de som oftest aldri er store nok fans av sjangeren til å vite om Street Fighter 4 eller Empire: Total War faktisk er balanserte spill. Det tar månedsvis for de virkelig hardcore fansene å finne ut av det selv. Men sjakk er enkelt og greit ikke et like godt spill dersom ene siden har dobbelt så mange brikker. Om spillmekanikken fungerer slik den skal fungere er et mer objektivt kriterie enn man finner i noen annen kunstform, og må inn i anmeldelser.

- Så det andre grunnen. Spill har ikke bare mer objektive kriterier, men de er mer subjektive opplevelser.
Med film, tegneserier, kunst, og bøker kan man snakke om at alles opplevelse av det er unik, men dette er stort sett snakk. Med teater og performancekunst er det forsåvidt unike opplevelser fra forestilling til forestilling, men opplevelsen er likevel delt av de som er der.
Med spill er faktisk opplevelsen potensielt unik. Og det er ikke bare store ord. Det er snakk om forskjellige opplevelser.

Spillenes interaktivitet har blitt sett på som et hinder mot historiefortelling av tullinger som Leonard Maltin som mener at spill aldri kan bli ordentlig kunst fordi det alltid må handle om mestring og å vinne. Men det blir å se helt oppned på problemet. Historiefortellende spill bruker mestring og lysten til å vinne som verktøy for å drive spilleren gjennom historien, fordi det er de enkleste verktøy å bruke i et medie som har så mye mer potensiale enn noen annen kunstform. Og der det er mye potensiale, er det også enda vanskeligere å faktisk bruke det til noe godt.

Når man ser film så ta det mer aktivitet å skru av filmen enn å se den ferdig, enn hva slags følelsesmessige traumer den tvinger deg igjennom. Å få noen til å aktivt spille seg gjennom lignende opplevelser som hva man forventer fra annen kunst, krever umåtelig mye kløkt fra spilldesignerne, og bedre historiefortellingsverktøy enn vi noensinne har hatt.

Så spørsmålet er ikke om spill noensinne kan bli kunst, men når kan kunst en gang bli spill. For det vil skje, enn om det tar lang, lang tid.

Så for å oppsummere... Spill er ikke som andre kunstformer. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.
Og ja, hittil er det greit at litt for mange spillanmeldere har et litt enkelt fokus på grad av rumpesparking per time, fordi det er ennå skuffende få spill som krever veldig mye dypere analyse i en anmeldelse. Og det tar plass å advare folk om at Xbox360versjonen har bedre frame-rate enn Ps3versjonen, så i medier der plass er en mangelvare er det ikke rart at spillanmeldelser kan virke litt enkle.

Men spillanmeldelser må utvikle seg sammen med spillmediet, og finne sin egen vei. For i dag føler kanskje noen at dere ser opp til "ordentlige" anmeldere, men i morgen kommer dere til å se ned på dem alle, og med det følger et ansvar.