Saturday, June 27, 2009

Rare depresjoner...

Dagens selvportrett viser omtrent hvordan formen er.

Som noen sikkert vet, og som jeg ikke helt tror på, så har jeg fått diagnosen bipolar(Som jeg velger å tolke som en effekt av at jeg er for føkkings kul til å leve i et så føkket samfunn. Sykdom meg i rævva).

Nå er det en såkalt blandet bipolaritet det er snakk om, for når jeg er høyt oppe og flyr så er hodet mitt ennå fyllt med rare tvangstanker og selvhat, og når jeg kravler i gjørmen har jeg likevel en helt grunnleggende forelskelse i verden og i meg selv.

Jeg har snakket med andre som har fått bipolar diagnose og prøvd å forklare at de lave periodene er ekstremt viktige for mitt kreative arbeid, og som oftest fått "HÆ??" som svar. Og noen ganger hører jeg så mye "HÆ??" at jeg begynner å tvile både på min diagnose og på om det jeg sier om den er sant. Er det virkelig så kreativt der nede i gjørmen?

Vel... Nå er jeg kommet i en lav, lav periode. Laveste på lenge. Sikkert selvpåført, men ytterst ekte. Turen til Skottland var en av de mer fantastiske uker i mitt liv, men med så mye alkohol, festing, og galskap var det klart at det kom til å være konsekvenser når jeg landet alene på Kreta med bare en katt å snakke med.

At det er depresjon er utvilsomt. Hodet mitt er mer fyllt med tvangstanker og selvhat enn vanlig, og det er vanskeligere å være forelsket i verden. Jeg har problemer med å sovne om natten, større problemer med å stå opp om morgenen, og hele dagen går jeg rundt og holder på å sovne. Mat er noe jeg tvinger i meg nå og da. En hvor mye jeg drikker, glemmer jeg ikke. Folk skyr jeg som pesten, og å høre at naboene sitte utenfor på terrassen sin og ta seg en morgenkaffe kan få meg til å gjemme meg inne i mørket i timesvis i påvente på at det er trygt å gå ut(selvom de er hyggelige naboer). Sol og mosjon er mine fiender, og brenner meg dypt i min sjel hver gang jeg prøver å trosse mine instinkter og gjøre lure ting(Som å få seg sol og mosjon). Og flere ganger om dagen blir det hardt å puste og jeg kjenner gråten i halsen, men den kommer aldri til(Only sissies cry, real men stand in the rain and listen to this). Det er ingen spesiell grunn til noe av dette, ingen tanker som plager meg ekstra mye. Bare livet.

Så ja. Definitivt depresjon.

Og arbeid... det er omtrent umulig. Alle de tingene som jeg virkelig trenger å gjøre, gir meg hjerneblokk og panikkangst. Jeg har en artikkel om Judas Priest å skrive og tegne, og selvom jeg setter meg ned igjen og igjen for å jobbe på den går det med museskritt i snegletempo. I hodet mitt hører jeg ikke teksten, og jeg ser ikke bildene. Alt jeg kan gjøre er å småplukke her og der og få bilder og tekstlinjer som jeg allerede har kommet på til å bli marginalt bedre, men uten å faktisk forandre de essensielle tingene jeg trenger for å få artikkelen til å funke.

Og hvorfor? Fordi alt jeg tenker når jeg setter meg ned med arbeidet er "Dette går ikke. Dette blir min siste jobb. Jeg kommer aldri til å bli ferdig. Det kommer til å bli møkk. Jeg er udugelig. Udugelig. Udugelig".

Så alt jeg gjør er å sove, surfe på internett, manisk kvitre på Twitter, sove mer, se TV-serier, sove mer, grue meg til å gå på butikken, sove mer, etc, etc. Men mellom all sovingen og daffingen, kommer det plutselig små glimt av inspirasjon.

Og selvom jeg ikke greier å jobbe på det jeg skal, kan jeg lett skrive om at revolusjon ikke passer til Twitter, skrive og tegne om spillanmeldelser og kunst, tegne portrett av Ayn Rand, anmelde en TV-serie, skrive hele to nye sanger, tegne mange ting som jeg ikke har scannet ennå men som jeg vet blir helt konge, eller som nå tegne selvportrett og skrive om depresjonen min. Det er ikke fordi jeg vil gjøre alle disse tingene, bare fordi jeg ikke greier å stoppe meg selv. Noe av det får meg til å føle meg bedre, siden det vekker min forelskelse i meg selv, mens samtidig får det meg til å føle meg enda verre og mer udugelig, siden jeg burde ha greid å jobbe på de tingene som er viktige(Jeg trenger penger, for fa´an!).

Men jeg vet også at i bunnen, under alle tvangstankene, kverner hodet mitt på de store problemene med de store arbeidene mine, og når jeg kommer meg opp i lyset igjen vil jeg ha funnet ut hvordan jeg skal løse masse av problemene med Priestartikkelen, med Bomtur, med Confusia, etc, etc.

Så... Rare, rare depresjoner. Men jeg kunne ikke levd foruten. Neste gang noen sier "HÆ??" vil jeg kanskje føle meg tryggere på at det faktisk er sant.

3 comments:

Karen said...

Stephen Fry har gjort mye i dette området - http://www.bbc.co.uk/health/tv_and_radio/secretlife_index.shtml

Kjenner ikke til selv, men kanskje verdt å sjekke ut?

Mini_Tini said...

Bare så det er sagt det å tvile på seg selv og sin egen kreativitet er en viktig del av å jobbe kreativt eller med noe man elsker.

Tvil, angst og usikkerhet er ting som driver deg til å gjøre mer og gjøre det bedre. Og skjer det lite jobbings i en periode kommer det plutselig 10 ganger så mange ideer når du minst forventer det.

Hang in there, man. Bare så det er sagt.

DUHH said...

Karen: The Secret Life of The Manic Depressive er en veldig fin dokumentar, og gjenkjennelse i en del av beskrivelsene der var noe av det som fikk meg til å bestemme meg for å få hodet mitt sjekket en gang til. Anbefales(Dokumentaren, altså. Hodesjekkingen var mer eller mindre 6 måneder med unødvendig tull fra en psykiater som hadde innblikk så skarp som en død muldvarp).

Mini_Tini: Takker. Henger inne her. Bare håpe på å ikke få så mange uventede idéer, for jeg har alt for mange uferdige idéer allerede. ;)