Tegnedepresjon...

Virker som om alt jeg greier å gjøre for tiden er å tegne. Jeg sover 10 til 12 timer hver natt, trener ikke, spiser minimalt, og føler meg deretter. Men med en gang jeg setter meg ned og tegner forsvinner all uroen, angsten, og ut av tåken kommer et lite glimt av lys. Og alt jeg kan gjøre er å fokusere på det ene lyset, mens tåken rundt blir tykkere og mørkere, og når virkeligheten til slutt tvinger meg til å se vekk fra skjermen er alt bare ett digert kaos av all den dritt jeg har unngått å se på mens jeg tegnet.
Og egentlig føles det OK. Jeg kan leve slik. Jeg kan leve i min egen tegnede verden, og bare jobbe med å tegne ut den evige horizonten. Sjonglere mellom mine egne drømmeprosjekter, mine langvarige forpliktelser, og små kommersielle eller lystbetonte oppdrag som kommer nå og da. Jeg kunne sikkert overlevd fint økonomisk hvis bare alle dager var som denne.
Men problemet er at kroppen ikke er enig. Kroppen trenger mat, luft, mosjon, variasjon. Og enn hvor mye man skulle ønske det ikke var slik, så sitter hodet fast på kroppen, og er kroppens slave. Ikke omvendt.
Og av erfaring vet jeg hvordan en periode som denne kommer til å gå. Den kommer til å gå, eller løpe, rett inn i nærmeste vegg. Med mindre jeg gjør noe for å stoppe det.
Så jeg begynner med små skritt, vekk fra skjermen. Først på agendaet..... Oppvask.

Herlig.